Arild

Jeg gav deg en klem for èn time siden før du gikk lutrygga ut døra på butikken min. Lukten av skittent tøy og svette henger igjen ennå… I snart 18 år har du kommet inn i butikken i Markveien og bomma tomflasker, en brødskive, tatt en prat og blitt sett. Jeg ser at frustrasjonen din over livet ditt, avhengigheten til heroin og den konstante bomminga begynner å slite på. De siste to årene har du vært mye sint. Å bomme penger er ikke like lett i 2020. Folk er så lei av rumenere med pappbeger, bilderammer med barn og bedende blikk. De fleste orker ikke engang å svare deg når du spør om en tier. Du sa til meg i fjor at du føler at du ikke eksisterer når alle bare går forbi uten å engang se på deg, og ihvertfall ikke svarer deg..

Jeg prøver så godt å fortelle deg at jeg ser deg, Arild. Jeg tror du veit det. Det er sikkert derfor du alltid stikker innom, ofte bare for å fortelle om ting som skjer i livet ditt. Som da de høsten i fjor la deg inn og overførte 5 liter blod og satte deg på vitaminer fordi du ikke klarer å få i deg ordentlig mat. Eller nå i jula da du blei lagt inn på Lovisenberg og fikk en heftig antibiotikakur.

I formiddag kom du til meg, ba meg lukke øynene og rekke fram henda. Det var kaldt og firkanta. «Det er til oss begge. Nå kan du åpne øynene.» Det var en Sandwich iskrem du hadde hatt på innerlomma. Du fiska fram en til, den var til deg. Så spiste vi is sammen i den kalde januarlufta utafor og lo litt.

På ettermiddagen kom du nedover igjen. Denne gangen gråt du. Jeg satte deg på krakken i prøverommet og henta litt papir så du fikk tørka snørr og tårer. Du hadde vært på legevakta i går fordi du hadde så vondt rundt ryggen og magen. Og i dag var det vanskelig å bomme fordi smertene var for store. Legevakta kunne ikke tilby deg noe annen behandling enn 1 grams Paracet, og de lå hjemme. Forhistorien er at ved utskriving fra Lovisenberg i romjula så ble du bedt om å vente så du fikk med deg resept på antibiotika så du fikk fullført behandlingen hjemme. Du venta i to timer før du til slutt gikk, uten resept. Helsevesenet er en uoversiktlig labyrint for deg. Men det er like vanskelig for sykepleiere og leger. For dere er, Arild, den vanskeligste pasientgruppen der ute. Fordi  størst av alt er avhengigheten, den trumfer det å vente på en resept, den trumfer også å løse ut og betale for medisinen som blir skrevet ut. For den «medisinen» du har tatt lengst er den hjernen din sier at du trenger mest.

Jeg følte meg hjelpesløs… Jeg kunne ikke ringe ambulansen, for du klarte jo forsåvidt å gå. Jeg gav deg alle myntene jeg hadde i lommeboka. Du sa du ikke ville ha de hvis jeg ikke hadde nok til meg selv. Du veit at jeg har lite eller ingenting. Men jeg forsikra deg om at kjøleskapet mitt er fullt av mat og at jeg ikke ville lide noen nød over 48 kr. Da dropper jeg heller takeaway-kaffen min i et par dager.

Du fikk en klem før du gikk hjem. Jeg håper du gikk hjem, Arild. Så håper jeg at du er bedre i morra. Jeg håper mest av alt at vi sees snart.

 

2 kommentarer om “Arild

  1. Herregud så fint skrivet Anja! Tack för din berättelse!! Den minner en om en vardag som för många är fruktansvärd och ensam. Det minner en också om hur bra man själv har det. Jag vill också gi Arild en klem!! Og deg!!! Det är såna som du som ger hopp om mänskligheten fine fine du!! ❤️❤️❤️❤️

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s